Hvordan bruker vi forstavelsen «be-»?

Mange studenter har spurt meg om dette: Hva er forskjellen på ord som «finne» og «befinne», eller «svare» og «besvare», eller «gå» og «begå»?

Kort sagt: Hvordan bruker vi forstavelsen (prefikset) «be-»?

Det finnes to forklaringer på det, en enkel og en avansert.

Den enkle forklaringen er at et ord med prefikset «be‑» er et helt annet ord med en helt annen betydning enn ordet uten «be‑».

Så «befinne» betyr noe annet enn «finne». Jeg kan finne en sjøstjerne på stranden, men jeg kan ikke befinne en sjøstjerne.

Å befinne seg et sted betyr å være et sted.

- Hun befinner seg i Oslo. = Hun er i Oslo.

Så det enkle svaret på spørsmålet er: Det er best å lære hvert ord for seg, uavhengig av om ordet begynner på «be‑» eller ikke.

*

Men hvis du vil ha en avansert forklaring, kan du gjerne lese videre. Her forklarer jeg hvordan «be-» kan lage nye bruksmåter sammen med enkelte ord. Men dessverre må du fortsatt lære hvert ord for seg.

Prefikset «be‑» kan brukes på tre hovedmåter:

1) FOR Å KUNNE BRUKE DIREKTE OBJEKT 

Vi kan bruke verbene «svare» og «besvare» som eksempel. Disse ordene er nemlig nært beslektet.

Se på setningen: «Jeg svarer deg på spørsmålet.»

Her er «deg» direkte objekt, mens det jeg svarer på, står som preposisjonsuttrykk: «på spørsmålet».

Vi kan nemlig ikke si «Jeg svarer spørsmålet». Vi må si: «Jeg svarer på spørsmålet.»

Men ved hjelp av «be‑» kan vi lage et direkte objekt av det vi svarer på:

«Jeg besvarer spørsmålet.» («besvare» kan imidlertid ikke ta «deg» som objekt)

Andre eksempler på slike verb: belegge, bestyre, begrunne, bedrive.

Men ikke alle verb kan settes sammen med «be‑», for eksempel: hoppe, danse, skru, være, bli.

Og som jeg snakket om tidligere, er det noen verb som forandrer betydning med «be‑»: «gå» og «begå», «gjære» og «begjære», «stemme» og «bestemme», «sørge» og «besørge» betyr helt forskjellige ting.

2) FOR Å DANNE VERB AV ADJEKTIVER

Vi kan bruke «rolig» (adjektiv) og «berolige» (verb) som eksempel. Disse ordene er også beslektet.

Å berolige vil altså si å gjøre noen rolig:

- Jonas var ikke rolig før valget. Men valgresultatet beroliget ham.

Vi kan til og med danne et nytt adjektiv av verbet i presens partisipp:

- Yoga er en beroligende aktivitet. ( = yoga fører til at man blir rolig)

Andre eksempler: befri, berike, beriktige.

Men ikke alle adjektiver kan få «be-» foran seg. For eksempel kan man ikke bruke det foran farger. Vi kan ikke begrønne et landskap. Vi må si «gjøre landskapet grønt».

3) FOR Å DANNE VERB AV SUBSTANTIVER

Vi kan bruke «folk» (substantiv) og «befolke» (verb) som eksempel.

Å befolke et område vil si at folk flytter dit og begynner å bo der:

- Samene befolket Nord-Norge for mange tusen år siden.

Vi kan også danne et nytt substantiv av dette verbet, kalt et verbalsubstantiv:

- Befolkningen i Nord-Norge er ikke så stor. ( = de folkene som bor i Nord-Norge, er ikke så mange)

Andre eksempler: bestyrke, betegne, bemanne.

«Bemanne» kommer fra «mann», og når man bemanner et skip, setter man mange menn på det skipet. Da får man en «bemanning», som er verbalsubstantiv av «bemanne».

- Skipet har en bemanning på 20.

Men som du sikkert har skjønt, er det ikke alle substantiver som kan bli verb på denne måten. Vi kan for eksempel ikke gjøre substantivet «lampe» til verbet belampe eller til verbalsubstantivet belamping. Så enkelt er det dessverre ikke.

Så hva tenker du nå? Var det greiest å holde seg til den enkle forklaringen, eller synes du den avanserte forklaringen gjorde deg noe klokere? :-)

Vi snakkes!

Hilsen Stian

PS. Del gjerne innlegget med en venn. :-)