Norges fem millioner store befolkning

I et av våre skrivekurs fikk jeg nylig en tekst der studenten hadde skrevet «Norges fem millioner befolkning».

Det måtte jeg rette. Og hvis du leste overskriften, vet du hva jeg rettet det til, nemlig: «Norges fem millioner store befolkning».

Men hvorfor det?

Vi sier jo «Norges fem millioner innbyggere» eller «det bor fem millioner mennesker i Norge».

Du husker kanskje at jeg tidligere har skrevet vaffelen Mange folk og stor befolkning om forskjellen på ordene folk, befolkning, innbyggere og beboere?

Der sa jeg at «innbygger» viser til én person, altså ett menneske. Én innbygger, to innbyggere, ett menneske, to mennesker … til sammen fem millioner innbyggere eller fem milloner mennesker.

«Befolkning» betegner ikke ett menneske, men et udefinert antall mennesker som bor innenfor et område. Siden dette ordet brukes i entall, kan vi ikke sette to, ti eller fem millioner foran det.

Men vi kan si at befolkningen er stor eller liten. Akkurat som vi sier mange mennesker eller få innbyggere. Vi må bruke «stor» og «liten» fordi «befolkning» står i entall, mens «mange» og «få» brukes med substantiver i flertall.

Alle kan sikkert være enige om at Kina har en stor befolkning. Har Norge en stor eller liten befolkning? Sammenlignet med Island, som har færre enn 400.000 innbyggere, har Norge en stor befolkning, men en liten befolkning hvis vi sammenligner med Kina. Stor og liten er relativt.

Uansett om man synes Norge har en stor eller liten befolkning, bruker vi alltid adjektivet «stor» når vi skal spesifisere antallet: «Norges fem millioner store befolkning».

(Hvis du en gang leser «Norges fem millioner lille befolkning», er det sannsynligvis spøkefullt ment, for å understreke at det bor få mennesker i dette landet.)

Det samme skjer når vi snakker om alder. Vi kan ikke si «en ti år gutt». Vi må bruke et adjektiv. En person kan være gammel eller ung. Selv om det er litt rart å kalle en gutt gammel, er det dette adjektivet vi bruker for å betegne alder: «en ti år gammel gutt», akkurat som «en to måneder gammel baby» og «en nitti år gammel dame».

(Noen ganger kan du se folk skrive «jeg er en tretti år ung dame» om seg selv nettopp av den samme spøkefulle grunnen: Man vil understreke at man er en ung dame, ikke en gammel dame.)

Prinsippet gjelder også høyde, lengde og vekt. Vi bruker alltid det positive adjektivet, det som peker oppover, ikke det som peker nedover: «en to meter høy mann», «et tre kilometer langt tog», «en seks tonn tung elefant».

Jeg håper dette var en nyttig leksjon for deg. :-)

Vi snakkes!

Hilsen Stian

PS. Del gjerne innlegget med en venn. :-)