Man – en – du – deg – ens!

Man bør spise sunt.

Man bør ikke omgås mennesker som ikke liker en.

Du må ikke kaste søppel i naturen.

Du bør ha venner som tar vare på deg.

I disse fire setningene har jeg brukt ubestemte pronomener. Det er pronomener som ikke peker på en konkret person, men kan gjelde hvem som helst.

«Man» har ikke noe med substantivet «mann» å gjøre, pronomenet inkluderer både kvinner og menn, men det uttales faktisk akkurat som «mann», med kort A-lyd.

Men er ikke «du» et personlig pronomen? Sier vi ikke «du» når vi snakker direkte til noen?

Jo, det er riktig. Men «du» er også et synonym til «man». Vi kan bruke det i akkurat samme betydning.

Forskjellen på «man» og «du» er stilnivået. «Man» er mer skriftlig og formelt, mens «du» oftere brukes i uformelle tekster og i dagligtale.

Objektformen til «du» er «deg», akkurat som i det personlige pronomenet, mens objektformen til «man» er «en».

Likevel er det mulig å bruke «en» som subjekt. Da har det akkurat samme betydning som «man»:

En bør spise sunt.

En bør ikke omgås mennesker som ikke liker en.

Men det er ikke mulig å bruke «man» som objekt! 

Derfor er denne setningen FEIL: Man bør ikke omgås mennesker som ikke liker man. 

«Man» kan kun være subjekt. 

Hva med det refleksive pronomenet? Du vet kanskje at alle personlige pronomener har et refleksivt pronomen som brukes sammen med et refleksivt verb, som «å vaske seg»: Jeg vasker meg, du vasker deg, han/hun vasker seg, vi vasker oss, dere vasker dere, de vasker seg.

Det refleksive pronomenet til «du» er «deg»:

Du bør vaske deg ofte.

Og det refleksive pronomenet til «man» er «seg»:

Man bør vaske seg i lunkent vann.

Det er altså viktig å vite forskjellen på objektformen «en» og den refleksive formen «seg». Vi bruker den refleksive formen sammen med et refleksivt verb, men objektformen bruker vi når noen andre er subjektet.

Man bør ikke omgås mennesker som ikke liker en.

Her viser subjektet i leddsetningen til «mennesker». Vi må bruke «en» siden dette er objektet i leddsetningen.

Det siste vi skal snakke om, er eiendomsordene (possessivene) som hører til «man». Alle pronomener har et possessiv som brukes når noe tilhører personen: Jeg elsker min kone, du elsker hunden din, han/hun elsker sin bil, vi elsker bestemoren vår, dere elsker deres gymlærer, de elsker byen sin.

Som du sikkert har gjettet, er «din» possessivet til det ubestemte pronomenet «du»:

Du må ta vare på helsen din.

Og possessivet til «man» er «sin»:

Man bør tenke på fremtiden sin.

Det var det?

Nei, ikke helt. For det finnes også et possessiv som brukes når tingen ikke tilhører subjektet i setningen.

Det gjelder kun pronomenene i 3. person: han/hun, de og man.

Jonas liker bilen sin. = Jonas liker sin egen bil.

Jonas liker bilen hans. = Jonas liker bilen til naboen.

De elsker byen sin. = De elsker byen som de selv bor i.

Svenskene elsker byen deres. = Svenskene elsker den samme byen og drar ofte på ferie dit.

Possessivet som brukes om «man», er «ens»:

Man bør tenke på fremtiden sin. = Man bør tenke på sin egen fremtid.

Det er ingen andre som tenker på fremtiden ens. = Alle tenker bare på sin egen fremtid, ikke på andres fremtid.

Jeg håper dette var forståelig. Til slutt tar vi med en oppsummering av pronomenene og possessivene i 3. person:

Subjektspronomen: han, hun, de, man

Objektspronomen: ham, henne, dem, en

Refleksivt pronomen: seg, seg, seg, seg

Refleksivt possessiv: sin, sin, sin, sin

Vanlig possessiv: hans, hennes, deres, ens

Vi snakkes!

Hilsen Stian

PS. Del gjerne innlegget med en venn. :-)