Han gikk sent til sengs, men stod opp i tide (dativ og genitiv i faste uttrykk: del 1)

Når jeg har rettet tekstene til våre studenter, har jeg iblant sett feil som dette:

Han kom tilbake fra krigen i livet.

Det siste preposisjonsuttrykket har jeg da rettet til «i live».

Men hvorfor er «i livet» feil, er det noen som spør. Substantivet «liv» bøyes jo slik:

et liv – livet – flere liv – alle livene

Formen «live» finnes ikke blant bøyningene. Så hvordan kan «i live» være rett?

Svaret er at dette er en spesiell form for kasus.

Noen studenter har et morsmål hvor grammatikken har mange forskjellige kasus, og for dem er dette oftere lettere å forstå. Men hvis du ikke kjenner begrepet: Kasus er spesielle bøyningsformer som viser hvilket forhold et ord har til resten av setningen, for eksempel om det er et subjekt eller et objekt. Norske substantiver har bare to kasus: nominativ (ordets grunnform) og genitiv.

Nominativ: liv, livet, livene
Genitiv: livs, livets, livenes

(Når substantivet får en s til slutt, har det genitivsform. For eksempel er «livets», «pappas» og «elevenes» genitivsformer, og vi bruker dem for å uttrykke eiendomsforhold: «livets utfordringer», «pappas briller», «elevenes hjemmeeksamen».)

I tillegg har pronomener en egen avhengighetsform som brukes når pronomenet er objekt. Denne formen kalles akkusativ. For eksempel er «jeg» nominativ og «meg» akkusativ. Hver gang vi bruker en preposisjon foran et pronomen, står pronomenet i akkusativ: «til ham», «for meg», «under dem», «inntil oss».

Men når en preposisjon står foran et substantiv, står substantivet alltid i nominativ, for vi har ikke akkusativform av substantiver på norsk. Så det heter «til byen», «under bordet», «i sengen», «foran gjerdet».

Men som vi så i begynnelsen, finnes det noen uttrykk hvor substantivet likevel ikke står i nominativ etter en preposisjon. «Live» er nemlig en dativform av «liv».

Hvis ditt morsmål er tysk eller et slavisk språk, kjenner du til dativ. Og du har sikkert lært at norsk ikke har dativ. Det stemmer også, bortsett fra i uttrykk som «i live», «i tide», «i drømme», «i søvne». Den ekstra e-en finnes ikke i nominativ, den stammer fra dativformen.

Disse uttrykkene har dessuten en bestemt betydning. «I livet» og «i live» er ikke det samme. «I livet» kan vi si når vi snakker om noe som skjer mens man lever: «Hun har hatt mye motgang i livet.»

Men «i live» betyr å være levende, altså ikke død: «Han kom tilbake fra krigen i live – han ble heldigvis ikke drept!»

(NB! Hvis du kjenner til tonem, altså hvilken melodi man uttaler ord med på norsk (for eksempel hvis du har deltatt på Ingjerds uttalekurs), kan jeg også fortelle deg at «i livet» og «i live» har ulikt tonem. «I livet» uttales med tonem 1, mens «i live» uttales med tonem 2.)

Her er betydningen til de andre uttrykkene med dativ:

i tide = tidsnok: Han våknet i tide til å rekke frokosten.
i drømme = mens man drømmer: Hun opplever mye rart i drømme.
i søvne = mens man sover: Hun snakker ofte i søvne.

Disse uttrykkene stammer fra norrønt, som er en forløper til moderne norsk. Norrønt hadde kasus, og hver preposisjon styrte en bestemt kasus – akkurat som på tysk. Preposisjonen «i» styrte normalt dativ, mens en annen viktig preposisjon, nemlig «til», styrte genitiv. 

Derfra har vi fått uttrykk som «til sjøs», «til sengs», «til livs». Som du ser, har disse substantivene genitivsform.

Men hvorfor sier vi ikke bare «til sjøen», «til sengen», «til livet»? Hva er forskjellen? Det snakker vi om i andre del, som du finner HER. :-)

Ha en god dag!

Hilsen Stian

PS. Del gjerne innlegget med en venn. :-)