Jeg brente papiret, men veden brant ikke (Om parverb)

«Jeg brente papiret, men veden brant ikke.»

Både brant og brente er preteritum.

Hva skjer om vi skriver dette i presens?

«Jeg brenner papiret, men veden brenner ikke.»

Samme verbform! Da er det altså samme verb?

Nei, ikke helt ...

«Brenne» er nemlig et såkalt parverb. Det vil si at det finnes to versjoner av verbet, og de brukes ikke på samme måte.

Versjon 1 av «brenne» er et transitivt verb. Transitive verb er verb som kan ta objekt. «Jeg brenner papiret» betyr at jeg setter fyr på papiret, altså er papiret objektet. Dette verbet bøyes svakt:

å brenne – brenner – brente – har brent

Versjon 2 av «brenne» er et intransitivt verb. Intransitive verb kan ikke ta objekt. De representerer handlinger som et subjekt «gjør med seg selv». Tenk for eksempel på «jeg hopper». Jeg kan ikke hoppe en ting, jeg kan for eksempel ikke si at jeg hopper en ball. Det er noe jeg gjør med meg selv.

Så når «brenne» er intransitivt, betyr det at noe står i flammer. «Veden brenner» vil si at den fortæres av ilden, og dette verbet bøyes sterkt:

å brenne – brenner – brant – har brent

Den eneste synlige forskjellen er i preteritum, men den er likevel viktig. Andre verb av samme type:

å henge – henger – hengte – har hengt: Han hengte bildet på veggen.
å henge – henger – hang – har hengt: Bildet hang på veggen.

å knekke – knekker – knekket/knekte – har knekket/knekt: Jeg knekte av en gren på juletreet.
å knekke – knekker – knakk – har knekket/knekt: Treet knakk i stormen.

å skvette – skvetter – skvettet – har skvettet: Hun skvettet vann på blomstene.
å skvette – skvetter – skvatt – har skvettet: Det regnet så søla skvatt.

*

Parverbene over skrives likt i infinitiv og presens. Nå skal vi se på noen parverb som ligner på hverandre, men skrives ulikt i alle former.

«Hvis fotballspillerne minsker innsatsen på banen, vil vinnersjansene også minke.»

Verbet «minske» betyr altså «å gjøre noe mindre», og det brukes transitivt. Bøyningen er svak: å minske – minsker – minsket – har minsket

Verbet «minke» betyr derimot «å bli mindre», og det brukes intransitivt. Bøyningen er svak her også: å minke – minker – minket – har minket

Her er altså ikke forskjellen at det ene verbet bøyes sterkt og det andre svakt. Begge verbene bøyes svakt, og de ligner på hverandre, men det ene ordet har bokstaven «s» i seg. Derfor er det mange, også nordmenn, som blander disse parverbene.

Andre parverb har ulik vokal i alle former, for eksempel «legge/ligge», «sette/sitte» og «sprenge/springe». De to første parverbene har jeg skrevet om i vaffelen «Ligge eller legge? Sitte eller sette?», så jeg skal bare ta for meg det siste parverbet her.

«Sprenge» betyr «å få til å eksplodere» og bøyes slik:

å sprenge – sprenger – sprengte – har sprengt: USA sprengte en atombombe.

«Springe» kan bety «løpe», men det kan også bety «eksplodere». Det bøyes slik:

å springe – springer – sprang – har sprunget: Bomben sprang med et høyt smell.

Det er typisk at transitive verb som «sprenge» bøyes svakt («sprengte» i preteritum), mens intransitive verb som «springe» bøyes sterkt («sprang» i preteritum), men som vi så med parverbet «minske/minke», er det ikke alltid slik.

Det samme gjelder parverbet «vekke/våkne», som også bøyes svakt. Det er ikke alle som vil tenke at disse to utgjør et parverb, for selv om de har samme opprinnelse, ligner de ikke så veldig på hverandre:

å vekke – vekker – vekket – har vekket: Jeg vekket Maria klokka fem om morgenen.
å våkne – våkner – våknet – har våknet: Maria våknet uthvilt etter en lang natts søvn.

Likevel har jeg sett noen forveksle dem, for på noen språk, for eksempel engelsk, brukes samme ord i begge betydninger (wake betyr både «vekke» og «våkne»).

Hvordan er det på ditt språk? Har dere også parverb av denne typen? Og har det vært vanskelig å lære seg forskjellen på norsk? Som sagt, det er ikke bare innvandrere som blander dem. :-)

Vi snakkes!

Hilsen Stian

PS. Del gjerne innlegget med en venn. :-)