Sjefsstilling i barnehagen (Om bindebokstavene S og E)

Har du lurt på hvordan du skal binde sammen substantiver på norsk? La oss si at vi skal binde sammen «sjef» og «stilling» til et sammensatt ord. Vi kan jo ikke gjøre som det ofte gjøres på engelsk, nemlig å skrive ordene ved siden av hverandre: chief position. Det kan ikke bli «sjef stilling» på norsk. Ordene må skrives sammen.

Da er spørsmålet: Kan ordene skrives sammen direkte, som «sjefstilling», eller trenger vi en bindebokstav imellom?

Ja, i dette tilfellet trenger vi det, og bindebokstaven er en S: «sjefsstilling». (Vi kaller den også fuge‑s for å skille den fra genitivs‑s.)

Og hva med den «hagen» som barn pleier å være i når foreldrene er på jobb? Vi kan ikke si «barn hage», ordene må settes sammen. Men det heter ikke «barnhage» og heller ikke «barnshage». Det heter «barnehage». Her er det E som er bindebokstav.

Men hvis barnet ikke går i barnehage, kan det være en privatperson som passer på det. Hun kalles for «dagmamma», sammensatt av «dag» og «mamma». Her skal det ikke være E eller S.

Hvis jeg hadde vært deg, hadde jeg ropt etter regler nå. Hvordan i all verden kan vi vite når det skal være S, E eller ingen bindebokstav?

Heldigvis finnes det noen regler, men det er også mange sammensatte ord som dessverre ikke er basert på regler …

Ofte har fuge‑s og fuge‑e kommet inn for å lette uttalen, noe vi ser i «arbeidsdag», for ellers kommer det to d‑er etter hverandre, og det vil kunne føre til at den første d‑en ikke høres: «arbei-dag». Det samme gjelder for ord som «julekveld». Det kunne sikkert ha hett «julkveld», men en vokal gjør uttalen lettere. Det heter jo «julaften», og det er fordi det andre substantivet begynner på en vokal.

Det er altså slik at når det første ordet slutter på vokal, har vi vanligvis ikke en bindebokstav, derfor heter det «skolesystem», «gatenavn», «styreformann». Men det finnes likevel unntak, som «yrkesfag», sammensatt av «yrke» og «fag».

Det er også en fast regel som sier: Hvis førsteleddet er et verb i infinitiv, skal det ikke være fuge-s: «sitteplass», «skrivebord», «stålampe». Her slutter også førsteleddet på vokal.

Ellers er det ofte slik at når et sammensatt ord er førsteledd i en ny sammensetning, får vi fuge‑s. Det heter «bordplass» uten fuge-s, men hvis førsteleddet er det sammensatte ordet «skrivebord», heter det «skrivebordsplass».

Det finnes også en regel som sier at når førsteleddet er et verbalsubstantiv (et substantiv som er avledet av et verb), skal det være fuge-s: «regjeringsskifte», «nominasjonsprosess», «søknadsfrist», «arrangementskomité». Dette gjelder likevel ikke enkelte innlånte ord fra engelsk som slutter på ‑ing, så det heter fortsatt «campingplass» og «bookingsystem».

Andre ord som slutter på ‑ing, men ikke er avledet av verb, skal ikke ha fuge-s: «dronningmor», «vikingskip». Det er mange som skriver noen slike ord med fuge‑e, som «flyktningemottak», men den normerte skrivemåten er «flyktningmottak».

Det er ellers veldig få regler for bruk av fuge‑e. Hvis vi tar substantivet «straff» som eksempel, skal det ha fuge­‑e i disse sammensetningene: «straffedom», «straffelov», «straffeprosess», «straffeskatt», «straffetoll». Men ikke i disse: «straffansvar», «straffrihet», «straffskyldig».

Hvorfor? Det er bare blitt slik. Konvensjon og tradisjon har bestemt at dette er den riktige skrivemåten.

Så for å konkludere: Selv om det finnes noen regler, er sammensatte ord og bindebokstaver noe av det vanskeligste innenfor norsk rettskriving. Det er altså sikrest å slå opp ordene i ordboka og lære seg skrivemåten derfra. :-)

Vi snakkes!

Hilsen Stian

PS. Del gjerne innlegget med en venn. :-)