Pannekaker er godt! (Hvordan bøyer vi adjektiver etter konkrete og generelle ting?)

Hei på deg!

Et spørsmål som jeg ofte har fått av studenter på vårt grammatikkurs, er:

Hvorfor heter det «pannekaker er godt»?

«Godt» er jo et adjektiv i intetkjønn, men «pannekaker» er flertall.

Må det ikke hete «pannekaker er gode»?

I går hørte jeg nemlig en nordmann som satt i kantinen og spiste pannekaker. Han sa: «Mmm, disse pannekakene er veldig gode!» Kan han ikke grammatikken i sitt eget morsmål!?

Joda, kjære leser. Den nordmannen sa det helt riktig. Det heter «disse pannekakene er gode».

Hvorfor heter det «pannekaker er godt», da?

Før jeg svarer på det, skal jeg vise deg enda et eksempel på dette rare fenomenet. La oss bruke hankjønnsordet «fisk».

Jeg sitter og spiser fisk. Da sier jeg til kokken som har laget den: «Mmm, denne fisken er veldig god.»

Det er helt riktig, for vi vet at «god» er hankjønnsbøyningen til dette adjektivet.

Og så spør vi: Heter det da «fisk er god»?

Nei, det heter likevel «fisk er godt». Og det heter «vin er godt», «sjokolade er godt», «grøt er godt» … Disse substantivene er hankjønnsord, men adjektivet står i intetkjønn. Hva er det som skjer?

Nå skal du få svaret, selv om du kanskje har gjettet det allerede. Svaret er at vi skiller mellom konkrete og generelle ting, og det påvirker adjektivbøyningen.

Når jeg sier «disse pannekakene er gode», mener jeg konkrete pannekaker, akkurat de pannekakene som ligger på tallerkenen foran meg. Merk at substantivet står i bestemt form («pannekakene») fordi jeg snakker om en bestemt ting.

Men når jeg sier «pannekaker er godt», mener jeg ikke noen konkrete pannekaker. Jeg snakker om denne matretten generelt, pannekaker som et fenomen. Da står substantivet i ubestemt form («pannekaker»).

Det samme gjelder hankjønnsord i entall.

Den konkrete fisken på bordet foran meg: «Fisken er god. Tusen takk, du er en flink kokk.»

Matretten fisk generelt: «Fisk er godt. Jeg liker fisk. Jeg spiser fisk så ofte jeg kan.»

Her ser du også at jeg bruker bestemt form når jeg snakker om den konkrete fisken, men ubestemt form når jeg snakker om fisk generelt. Og det samme gjelder vin, sjokolade, grøt og alle typer mat …

Men også andre ting. Det trenger ikke å være mat.

Hvis jeg har kjøpt en bil som kostet masse penger, kan jeg si: «Denne bilen var dyr.»

Men hvis jeg snakker om å eie en bil, betale for bensin og vedlikehold, kan jeg si: «Bil er dyrt.» Da mener jeg ikke den konkrete bilen i garasjen min. Jeg mener fenomenet bil, livet som bileier.

En siste ting jeg må nevne: Denne forskjellen gjelder kun når adjektivet står i predikativ (f.eks. etter verbet «være»): «Fisk er godt.»

Det gjelder ikke når adjektivet står attributivt (foran substantivet). Da må det nemlig hete: «God fisk.» Et adjektiv som står foran substantivet, bøyes alltid i riktig kjønn.

Synes du dette var vanskelig? For studenter som ikke skiller mellom bestemt og ubestemt form i morsmålet sitt, er det ekstra vanskelig å lære forskjellen, tror jeg. Så kanskje man må begynne der. :-)

Hvis du vil lære hvordan man bøyer adjektiver, hvordan man bruker bestemt/ubestemt form av substantiver, og mye mer, kan du teste ut vårt flotte kurs Bli supergod i norsk grammatikk. Les om kurset her:

>>> Bli supergod i norsk grammatikk

Vi snakkes!

Hilsen Stian

PS. Del gjerne innlegget med en venn. :-)