Nordmenn er som kokosnøtter!

Det er ikke alltid så lett å være utlending, er det?

I hvert fall ikke når nordmenn er som kokosnøtter: myke inni, men harde på utsida - og nesten umulig å åpne når du ikke vet hvordan.

(Og jeg skal ærlig innrømme at jeg også er som en kokosnøtt. Å bygge vennskap tar lang tid for meg, ofte flere år.)

Det kan være ganske vanskelig å flytte til et nytt land, lære et nytt språk, prøve å passe inn i en ny kultur og få nye venner i det nye landet. Og kanskje er det ekstra vanskelig hvis dette landet er Norge.

(Forresten: Jeg leste dette om at nordmenn er som kokosnøtter, i en bok i går kveld. Boka er skrevet for utlendinger i Norge, og den handler om hvordan man kan forstå kokosnøttene rundt seg - og kanskje til og med åpne noen av dem. Jeg skal fortelle litt mer om boka etterpå.)

Jeg har også vært utlending. Ikke i Norge, selvsagt, for jeg er jo norsk. Men jeg har bodd i Peru, i Sør-Amerika, i nesten to år, og da var jeg jo utlending der.

Lurer du på hvorfor jeg, en norsk kokosnøtt, flyttet til Peru?

På grunn av kjærlighet, selvfølgelig!

(Okei, det er kanskje ikke selvfølgelig, men det er i hvert fall en ganske vanlig grunn til at man flytter fra sitt eget land, og jeg vet at mange av Vaffelpostens lesere har gjort det samme. Man vil jo helst være sammen med kjæresten sin, og det ville jeg også. Ja, selv om jeg er norsklærer!)

Man kan lære mye om seg selv ved å flytte til et nytt land. Og en av de tingene jeg lærte i Peru, var at jeg var veldig norsk. Kanskje litt ekstra norsk på enkelte områder. Her er tre eksempler på situasjoner hvor jeg opplevde en liten kulturkrasj mellom meg selv og lokalbefolkningen:

1. Å hilse på nye mennesker

Når man møter venner av venner i Peru, pleier man å kysse dem på kinnet. Dette var rart for meg, og jeg ga alltid bare en klem i retur. Som norsk synes jeg det er ganske rart å kysse fremmede. Jeg må bare innrømme at jeg mislyktes med å bli integrert på dette området! I Norge er det vanligst med et håndtrykk, og kanskje en klem i spesielle tilfeller.

2. Å gå inn en dør 

Som norsk kvinne med armer som fungerer, er jeg vant til å åpne alle dører selv. Men selv om jeg vet at det er vanlig at menn åpner dørene for kvinner i Peru, glemte jeg det foran hver dør. Hver gang kjæresten min åpnet en dør for meg, for eksempel når vi skulle skynde oss inn i en taxi, ble jeg stående og vente på at han skulle gå inn først. (Det er litt flaut å innrømme, men noen ganger ble jeg irritert!)

3. Behov for å være alene

Svigerfamilien min i Peru er veldig flott, og jeg følte meg heldig som fikk bli kjent med dem, særlig svigermor. Likevel spurte kjæresten min meg en dag: “Liker du ikke familien min?”. Det var et overraskende spørsmål, for jeg likte dem faktisk veldig godt! Så hvordan kunne han spørre om det?

Vel. Spørsmålet var et resultat av at jeg ofte sa nei til å bli med på besøk. Joda, jeg liker å gå på fester og middagsbesøk, men i små doser, og helst ikke mange ganger i uka. Mitt behov for å være alene eller bare sammen med kjæresten er ofte større enn behovet for å være sosial, og slik er det for mange andre også, tror jeg. Kanskje særlig for nordmenn.

(Men ikke misforstå nå. Jeg snakker her om å være alene som noe man velger selv, at man har tid til å gjøre sine egne ting, og … tenke. Å være ensom er ikke det samme.)

Men egentlig var det ikke så vanskelig for meg å være utlending i Peru. Folk var åpne og vennlige, og de færreste var som kokosnøtter, så med en gang jeg hadde kontroll på språket, gikk det veldig bra.

Men jeg vet at det ikke er like lett å være utlending i Norge. Jeg har ofte hørt at nordmenn er “kalde og uhøflige”, og jeg forstår godt at vi kan bli oppfattet slik av en utlending!

Men er vi egentlig kalde og uhøflige?

… Nei, ikke egentlig.

Så nå vil jeg fortelle deg litt om boka jeg leste i går.

Boka heter Nordmenn - uten filter, og den er skrevet av den kanadiske rakettforskeren Julien S. Bourrelle, som flyttet til Norge i forbindelse med forskningen sin.

(Hvis du har lest tidligere utgaver av Vaffelposten, vet du at jeg er rimelig begeistret for forskere og forskning, så jeg syns dette med rakettene er verdt å nevne.)

På jobb drev han med rakettforskning, og på fritida forsket han på … nordmenn.

Kan du forestille deg det?

Han har observert oss og studert oss, på barer, i butikken, på bussen, på bussholdeplassen, på hytta, på fest, i bryllup, på skitur, på sydentur, på one night stand ...  ja, overalt!

Og etter å ha studert oss lenge og vel kom han fram til en konklusjon. Han skrev en bok om oppdagelsene sine. (Nei, ikke en forskningsrapport. Det er en bok, med tegninger.)

En bok som hjelper andre utlendinger med å forstå nordmenn. 

Og grunnen til at jeg vil fortelle deg om dette, er at jeg kjente meg igjen. Jeg leste boka, og jeg tenkte: “Ja, slik er det. Dette er meg”.

En labrotte kan ikke forstå seg selv og sin egen oppførsel, og en kokosnøtt skjønner ikke at den er en kokosnøtt. Det må en utenforstående til. I dette tilfellet: en utlending.

Nå har jeg et spørsmål til deg: Hva var ditt største kultursjokk da du kom til Norge? Det vil jeg gjerne høre om! Du kan skrive det i kommentarfeltet under!

Vi snakkes!

Hilsen Ingjerd 

PS. Del gjerne innlegget med en venn. :-)